Neppe et comeback

Så skriver hun igjen. Behovet har liksom ikke vært der siden hun flyttet ut fra eksen. Hun har flyttet nok en gang. Nytt sted, nye vegger. Marlboromannen er fortsatt en del av livet hennes, og nå har han bestemt seg for å ta steget og flytte inn. Han har såret henne, hun har såret ham. Inntil nå har de vært "hjemme" i hverandres leilighet. Hatt egen skapplass, toalettsaker og skittentøy. Men ikke bodd sammen. Ikke på ordentlig. Wonderwoman er utålmodig, hun vil ha flere barn. -Klart vi skal, men ikke akkurat nå, ikke enda, svarer Marlboromannen lett. Akkurat som han gjorde for et år siden. Wonderwoman har avslørt mange av hans mørke sider, de hun ikke klarte å se tydelig i begynnelsen. Han har fortalt henne sannheten, nærmest under utpressing og tvang. Men han fortalte det. Og hun kan leve med det. De elsker hverandre og passer på å si det hver eneste dag. Likevel har de nærmest erkjent at de er et sånt par som ikke kan leve med hverandre og heller ikke uten. Guttungen har blitt stor. Han går på skolen og gjør det bra, har fått mange nye venner og virker lykkelig. Til tross for to hjem og foreldre som knapt snakker sammen. Wonderwoman har prøvd. Hun har latt seg ydmyke og lukket munnen i håp om at eks skal bli ferdig med bitterheten, legge bort hatet.. Men fortsatt ligger det der. Den ubehagelige stemningen når de treffes på foreldremøter og han ikke hilser tilbake. Den flaue følelsen når han snur og går en annen vei når hun kommer på fotballtrening. 
Det er ingenting som går på skinner, langt derifra. Men livet er mye bedre enn det var da bloggen startet. Veldig mye bedre.

Og forresten:

Wonderwoman er fortsatt dypt og inderlig forelsket i den vakre Marlboromannen. Og han tar svært godt vare på både henne og den fantastiske Guttungen. En skikkelig oppdatering følger, kanskje allerede senere i dag.

Det nye livet

Hun har lagt det gamle året bak seg. Klar for å gjøre det nye til sitt beste. Hittil. Ideelt sett burde hvert nye år bli ens beste, eller hva?
2013 har allerede lagt en rekke bekymringer på bordet. Men Wonderwoman har bestemt seg for at det skal gå bra. Og det er hun som bestemmer. Dette er hennes land. Hennes liv. Hun som har styringen.

Guttungen trives. Han takler det hele nesten bekymringsverdig godt. Så godt at Wonderwoman lurer på om han skjuler hva han egentlig føler for å beskytte forelderene.
Men han elsker virkelig den lille leiligheten deres og gir uttrykk for det ovenfor alle han kjenner.
Midt i kaoset og fortvilelsen over at man frarøver sitt barn to tilstedeværende foreldre, ser hun på barnet sitt, med et hjerte som nesten sprekker av stolthet. Han er trygg. Han blomstrer. Han liker det nye livet sitt.

Det stikker i henne når hun tenker på hva hun har utsatt ham for så lenge. Bare fordi hun ikke turde å dra.
Den konstante uhyggen, kranglingen, skrikingen.. Guttungens hjerteskjærende og livredde gråt når Han truet henne med knytteneven.

Marlboromannen kommer så ofte han kan. Han får fremdeles ikke sette sine ben i hus når guttungen er tilstede, ei heller når han sover. Men Marlboromannen tar det fortsatt med ro. Han stresser forholdet deres så lite at hun noen ganger lurer på om han egentlig er i ovekant godt fornøyd med tingenes tilstand.
Selv savner hun å dele ham med verden. Hun vil være en større del av livet hans, hun vil møte menneskene som betyr noe for ham. Men hun spør ikke.

Det er mye hun ikke spør om. Begge har, om ikke hemmeligheter, så i hvertfall ting i fortiden de ikke vil snakke om. Det er som elefanten i rommet som ingen nevner. Begge vet at den er der, men ingen sier noe. Det er ting hun dør etter å spørre ham om. Men hun gjør det ikke likevel. I frykt for at han skal spørre henne om hennes skitne hemmeligheter. Så merkelig som det enn kan høres gir det henne en trygghet. Litt sånn "hvis du våger å spørre meg så spør jeg deg"... Og det er ikke alt hun kan fortelle ham.
Noen hemmeligheter er Wonderwomans, og bare hennes.
Hvis hun ikke deler de med dere da.. Etterhvert.

2. kapittel

Hun står ved vinduet. Nyter synet av frostrøyken over vannet, det hvite landskapet rundt. Nyter stillheten i rommet og lukten av blomstene i vinduskarmen. Blomstene har hun fått av moren. Wonderwoman snur seg og betrakter stua og kjøkkenet. Kjøkkenkroken er liten, men brettet med pepperkaker står på benken til avkjøling og noen telys er tent. Det er koselig. Det er hennes.
Hun skulle komme seg bort i løpet av høsten hadde hun lovt. Det ble vinter. Men nå er hun her.
Marlboromannen ventet. Han ligger i den myke sofaen, blant puter og pledd. Han sover. Det sorte håret faller ned i ansiktet hans, de grove hendene hviler på magen. Hun smiler.
Kvelden er fredfull. Guttungen er hos faren sin, og Wonderwoman har kjærestebesøk.
Men alt er ikke bare idyll. Han er fortsatt sint på henne og de blir ikke enige om noe som gjelder guttungen. Men hun har kommet seg bort. Marlboromannen er hos henne fortsatt, han har ventet, han vil ha henne. Wonderwoman er lykkelig. Et nytt kapittel i livet har akkurat startet.

Wonderwoman oppsummerer året som har gått

Wow. Det er over ett år siden sist Wonderwoman skrev et innlegg. Og hver dag er det noen inne og kikker på bloggen hennes. Fremdeles, over et år etter, er det noen som spør etter henne.
Og man skulle tro at mye har skjedd på et år, ikke sant?
Nu vel. Fjorårets sommer var ganske deilig. Wonderwoman møtte Marlboromannen sommeren igjennom, de kranglet og elsket og kranglet igjen.
Så kom høsten og med den kom panikken. Hun innrømte sitt forhold til Marlboromannen og Han ble rasende. Han kom inn til henne om natten og satte seg over sengen hennes, la en arm over brystet hennes og presset så hardt at hun fikk problemer med å puste. Han truet med å ta sitt eget liv. Han truet med å ta med seg sønnen og kjempe for at hun aldri fikk treffe han igjen. Han kunne stoppe henne i forbifarten og holde henne hardt fast inntil veggen, med en knytteneve hevet mot ansitet hennes, mens han spyttet ut hvor lite verdt hun var. Han brølte til henne så Guttungen hylte av redsel og kastet seg om halsen hennes.

Wonderwoman burde sikkert ha stått opp og slåss.
I stedet sluttet hun å møte Marlboromannen. Hun tok i mot trusler og kjeft og håpet at det ville roe seg etterhvert. At han etter en stund innså at hun ikke kom kom tilbake, uansett.

Marlboromannen på sin side lot henne mer eller mindre være i fred. Den syltynne forklaringen hun kom med på hvorfor hun ikke kunne treffe ham mer hadde han sikkert gjennomskuet, men han sa ingenting.
Han sendte henne noen kjærlige meldinger, spurte om hun hadde det bra og skrev at han savnet henne og håpet hun ville møte ham igjen snart. "Men lager det problemer for deg og Guttungen så lar du være, jeg forstår det" skrev han.
Og ved juletider var Wonderwoman tilbake i armene hans.

De snakker om å flytte sammen nå. Han har bedt henne ta med seg sønnen og flytte inn hos ham, men hun har avslått. De har snakket om egne barn. De har snakket om hvor de vil bo.
Hun har sagt at til høsten, til høsten vennen min, da skal vi begynne å leve normalt. Da skal vi ikke behøve å gjemme oss bort mer, da kan vi ha normale dager sammen, som vanlige kjærester. Og hvis det funker, vel, så flytter jeg gjerne sammen med deg. Etterhvert.

Alt er opp til Wonderwoman nå. Marlboromannen venter.
Enn så lenge...
Hjemme har hun en mann som truer med å rive livet hennes i fillebiter hvis hun velger en annen. Eller enda verre; en som er så bitter og sint at han er villig til å ødelegge for sin egen sønn dersom hun følger hjertet sitt.

Wonderwoman vet at hun ikke kan være ansvarlig for andres lykke. Så kanskje blir dette året hvor hun tar det avgjørende skrittet, hvor hun lar truslene prelle av satster alt.

"Til høsten", har hun lovt ham. Høsten nærmer seg med stortskritt.

Om å komme seg videre

Det er rart hvordan vi alle vil ha det vi ikke kan få. Hvordan vi begjærer det som er utilgjengelig, det som ligger litt utenfor vår rekkevidde. Wonderwoman vet hvordan det er, hun har kjent på det selv.

Han ringer henne hver dag nå. Hun spør ikke lenger. Lar det ligge. Er litt tilbakeholden, selv om hun verker etter å se ham igjen. Forholder seg rimelig taus, men vennelig. Hun legger merke til at innholdet i samtalene endrer seg litt for hver dag. Han forteller om dagene sine, hva han har gjort, snakker om ting de kunne gjøre sammen, ting som hadde vært hyggelig å oppleve. Sammen. Wonderwoman lar begeistringen ligge. -Ja, kanskje det. Det hadde vært hyggelig, vi får se da vet du..

De ligger ved siden av hverandre på gresset og kveldssola varmer fremdeles godt. Hun ser opp på den blå himmelen og på hvite dun fra vissne løvetann som svever over dem. Som små snøfnugg på knallblå himmel seiler de i tusentall gjennom den varme kveldsluften.
Han holder rundt henne, spør om hun ikke synes det er godt å bare ligge der uten å gjøre noe. Bare nyte varmen og hverandres selskap. Hun svarer ikke, kryper tettere inntil ham og tenker at det er svar nok.
-Når skal jeg egentlig få komme hjem til deg? Wonderwoman rykker til i det han spør. Hun blir stille lenge. Han venter. -Du kan komme når du vil, egentlig. Men det blir litt rart, sier hun stille.
-Hvorfor det? svarer han kontant. -Fordi jeg bor vegg i vegg med Han. Det blir bare rart. Hun flytter seg litt, forsøker å skli seg litt unna ham. Marlboromannen trekker henne inntil seg. -Se på meg, sier han. Hun smiler forsiktig opp til ham. Han kysser henne på pannen. -Jeg skjønner det, ok?
Wonderwoman svarer ikke. Hun har tenkt på det lenge allerede. Hvis hun vil videre, hvis hun vil begynne å leve sitt eget liv må hun ta grep. Hun må komme seg bort.

Tittel unødvendig

De er begge nakne. Hun ligger med hodet i fanget hans og bena godt trukket opp under seg. Han stryker henne over håret med den ene hånden og kjærtegner midjen hennes med den andre. Han kikker ut vinduet, han er fraværende. Det er sjelden han møter blikket hennes. Hun rekker en hånd opp til ansiktet hans, lar en finger gli over kløften han har i haken. Han trekker på smilebåndet, fremdeles med øynene rettet mot noe annet, noe utenfor.
Hun har fortalt ham en gang for lenge siden at det første hun la merke til hos han var kløften i haken. Han hadde ledd, ikke skjønt hva hun mente. Wonderwoman hadde fisket frem et speil fra veska og vist ham.
-Den der?  -Råsexy, svarte hun før hun himlet med øynene og falt ned ved siden av ham.

Hun inviterer seg selv hjem til ham. -Hva med lørdag? smiler hun opp til ham og han sier som alltid; hun er velkommen når som helst. Lørdag går bra. Hun setter seg litt opp, ligger i armkroken med armene rundt halsen hans. Hodet hennes ligger tett inntil brystkassa hans og hun snuser inn den deilige lukten av han. Hun kjenner seg lykkelig.
I det de har sagt hadet og skal gå hvert til sitt snur han seg mot henne igjen. -Du...jeg kom på noe. Jeg tror jeg er opptatt på lørdag. Jeg skal finne ut av det i morgen, ok? Wonderwoman smiler. -Ok.

Hun hører ikke fra ham dagen etter. Ikke dagen etter det heller. Uka går. Wonderwoman stikker ut med venninner på lørdag. Spiser, drikker, danser og har det mer moro enn på lenge. Tenker at det er bra hun ikke er hos Marlboromannen i kveld. Bra at hun kommer seg ut og treffer andre.
Søndag morgen i bakrus er hun ikke fullt så optimistisk. Hun sjekker telefonen. Lurer på om hun skal sende en melding eller ringe. Hele dagen ligger hun på sofaen, spiser smågodt, skriver meldinger (som hun sletter før hun sender de) og ser på tv.
Sent søndag kveld sender hun en kort sms "Er det liv i deg..?" Svaret uteblir.

Hun gidder ikke mer. Hva det enn er for et spill han holder på med så får han spille alene. Det han ikke forteller henne, det han skjuler, det vil hun ikke være en del av. Det stinker. Han glatter over med myke kyss og berøringer som får henne til å skjelve. Hvis hun spør har han vage forklaringer som ikke henger på greip. 
Wonderwoman kan mye om å glatte over, men hun vil ikke være en del av det lenger.

To dager senere piper det i mobilen. "jeg trodde du skulle sove hos meg i helgen" . Wonderwoman sitter på kafé med en venninne. Forbanner seg selv over at hun blir glad for å høre fra ham. Irriterer seg over måten han skriver på. Ingen forklaring, bare én setning. Én setning uten spørsmåltegn, uten punktum. Bare en setning som blir hengende i luften.
 "Det trodde jeg også, men du hadde jo gått under jorda. Men vet du, det var like greit!" Hun trykker på send. Spiser resten av sjokoladekaken på asjetten og går ut for å ta en røyk.
Og så, så ble det stille.

Ærlighet varer lengst

Wonderwoman har ikke gått i dvale før sommeren, tvert i mot nyter hun våren i fulle drag. I all hemmelighet har hun møtt Marlboromannen jevnlig.

Når hun er med han føler hun seg fantastisk, men når hun blir alene igjen er hun usikker.
Han skjuler noe for henne, hun er ikke i tvil om annet. All fornuft tilsier at hun burde komme seg vekk så fort som mulig. Men hun greier ikke. Hun vil bare ha litt til. Og litt til…
Når han er fjern og utilgjengelig har hun det vondt. Samtidig er hun veldig klar over hvorfor de møtes, han har ingen plikt til å forklare seg ovenfor henne.

De skal treffes samme kveld da han plutselig sender en melding om at han ikke har sjans til å komme. Han forklarer ikke hvorfor, bare beklager og sier hvor kjipt han synes det er. Ute varmer kveldssola på terrassen, men inne i stua er det kjølig, stille og tomt.
Det er da Wonderwoman skjønner det. Hun holder på å forelske seg i fyren. Det er da hun må ta et valg.
Hun svarer kjapt, før hun ombestemmer seg, "dette opplegget funker visst ikke noe særlig for meg, sorry. Har hatt det veldig gøy, så takk for det. ha en fin kveld".
I det hun trykker send har hun lyst til å grine. Hun tenker at hun har takket nei til verdens beste sex med en dritkjekk fyr som hun har lyst på 24/7, hvem faen gjør det..
Vel, Wonderwoman gjorde det nettopp, og selv om hun merker at tårene er rett rundt hjørnet er hun stolt av seg selv.

Før hun rekker å dvele over det, svarer han. "Funker det bedre hvis jeg flytter inn hos deg da?" Og så følger forklaringen på hvorfor han ikke kunne komme.
Wonderwoman vet at han er ærlig og hun skjønner delvis hvorfor han ikke fortalte henne det i utgangspunktet. Samtidig har hun lyst til å slå ham i hodet fordi han ikke forteller henne slike ting.
Denne gangen drøyer hun lenge før hun svarer. For hva skal hun si.. Pleier ikke sannheten å fungere ganske godt? "Denne bare-sex greia vi har, jeg klarer det ikke lenger.. Det er dumt å rote seg borti en fyr som bare vil ha kroppen min når jeg begynner å like han så godt…"
Men Marlboromannen svarer kjapt. Spør hvorfor hun tror han ikke vil ha mer, har han sagt det kanskje? Nei..forsåvidt, men så har han aldri gitt inntrykk av noe annet heller. Han bedyrer at det er helheten, dama med personlighet, han vil ha.
Hun kjenner hvordan han hanker henne inn igjen i det hun var i ferd med å gå. Hun burde kanskje skamme seg over å være naiv, dum og fullstendig uten viljestyrke, også i tillegg offentliggjøre det på bloggen.. Men sannheten er at Wonderwoman har lyst til å danse. Javel, så er hun naiv og dum, men hun er i det minste ærlig. Og hun skal få sove i armene hans igjen. Så hvem bryr seg egentlig...

Wonderwoman til skogs

Det viste seg at Marlboromannen hadde vært syk (ikke dødssyk, men han er jo en mann, så sykehusinnleggelse er vel nesten det samme som "døden nær"). Han greide altså ikke å sende en enkel sms, men hun bryr seg ikke om det når han først lar høre fra seg etter to uendelig lange dager - i Wonderwomans verden.

De blir enige om å treffes så snart det lar seg gjøre, men han får ikke komme hjem til henne.
Ikke enda. Det kjennes rart å skulle ha ham hjemme, blant lego og matchbox-biler. Hun forsøker å holde ham unna, forsøker å ikke tenke på Guttungen når hun er sammen med Marlboromannen. Forsøker å ikke tenke på Marlboromannen når hun er sammen med Guttungen.

Hun har tross alt ikke glemt hvor og hvorfor hun fant ham. Men Marlboromannen tar nok ikke hintene hennes, han spør stadig om ett eller annet som har med Guttungen å gjøre og hun svarer kort. Skjønner at han mener det godt men vet ikke om han egentlig bryr seg eller om han bare spør for å være høfllig.
En lørdag formiddag foreslår han at hun skal ta Guttungen med og treffe ham i byen. Hun takker nei, lyver, sier de er opptatt. Orker ikke forklare at det blir for rart.
Burde han ikke skjønne det selv, tenker hun. "Her er den snille mannen mamma har sex med sånn dann og vann"? Neppe.

De avtaler å treffes en tirsdagskveld. Hun står og tripper og venter på ham i et lyskryss. I det hun ser bilen hans svinge inn til siden gjør hjertet hennes et lite hopp. Hun rekker å tenke at hun fortjener smekk på hånda, minner seg selv på at han ikke kommer for å være sammen med hennes sprudlende vesen, før hun åpner døra og hopper inn. Hun dumper ned på setet ved siden av ham, de klemmer, han kjører videre mens han forsøker å kysse henne hvorpå hun leende ber ham følge med på veien. De parkerer få meter unna. Blir sittende å småprate om løst og fast. Wonderwoman er bevisst at hun nærmest klamrer seg til ham, men det later ikke til å plage ham nevneverdig. Ikke slipper hun heller, hun ser ham så sjelden, vil ha mest mulig ut av det når han først er der.

Etter en stund blir de enige om at de må finne et mer avsideliggende sted å parkere, Wonderwoman har nemlig på mystisk måte allerede blitt bukseløs. I det hun griper etter klærne i baksetet tar han hånden hennes. "Nei, det der kan du bare glemme" ler han. Han slenger jakken sin over bena hennes og starter bilen.

De kjører rundt på måfå og ender opp på en skogsvei. Han kan skimte en klynge hus lenger ned i veien men hun overbeviser han om at ingen er ute på denne tiden av døgnet. Bortsett fra lyset fra husene er det helt mørkt og grantrærne står tett rundt dem. Etter en stund er bekymringen for å bli oppdaget forsvunnet, de kan leende konstatere at ingen hadde sett dem med mindre bildøren ble åpnet. Dersom noen syntes det var overdrevent mye dugg i bilen fra filmen Titanic… Vel, så skulle de ha sett den ensomme bilen parkert i skogkanten denne tirsdagskvelden.

Så hva er det med denne mannen, hvorfor føler hun seg så trygg med ham?
For det er det hun gjør. Trygg og tilfreds, hun slapper av på en måte hun aldri før har gjort. Det finnes ikke et snev av sjenanse eller skam, bare lyst. Og glede.
Kanskje det ikke har noe med mannen å gjøre i det hele tatt, kanskje er det Wonderwoman som har forandret seg, kanskje det er hun som har blitt tryggere på seg selv. Hun vet ikke. Hun vet bare at hun tør å gi seg fullstendig hen til denne fyren, og han responderer upåklagelig.

Life is goooood.

Tilstand: kritisk

Når man ligger sammenkrøket på sofaen og har vondt i magen fordi man ikke får den sms`en man venter på, hva er man da?
Når man går så langt som at man sender en melding til seg selv, bare for å se om telefonen virker, hvor syk er man ikke da?
Man er patetisk, på grensen til kristisk. Hjernecellene has left their building og tatt plass i en gal kvinnes hode. En gal kvinne fullstendig oppsatt på å vinne!
Nå venter hun bare på at noen skal komme å gi henne en diagnose sånn at hun kan få drugsa hun åpenbart trenger.
Og hvorfor?
Man møter en fyr i blant, for sex, og man bryr seg sånn....passe mye. Koser seg, har det gøy og trives i lag, men er ikke klar for noe mer, timingen er feil og mannen er feil han og.

Helt til han ikke lar høre fra seg.
Den blide, morsomme og for tiden bekymringsløse dama blir plutselig uptight, nervøs og dritseriøs. Konkurranseinstinktet slår inn, har han liksom funnet noen som er bedre enn henne i helgen?

Wonderwoman forsøker å analysere de siste meldingene hans, som ikke egner seg til direkte gjengivelse da de beskriver hvor fornøyd han var sist gang, hvor sexy og digg hun er og at han gleder seg til neste gang de kan møtes. De blir enige om at hun sender en melding når hun er ledig.
Casual.

Hun er ledig.
Han svarer ikke.
Hun skotter mot bokhylla og Unni Lindell.
Dagen etter har han fortsatt ikke svart henne.
Hun googler "unnslippe mord".

Så... venter fortsatt på drugsa.

Wonderwoman på reise

Etter en periode hvor Wonderwoman tilbringer så mye tid som mulig med seg selv begynner hun å kjenne på savnet etter litt nærhet. En eller annen varm kropp å legge seg inntil. Et menneske som ikke spør hvorfor, som ikke har noen meninger verken om fortiden eller fremtiden hennes.

I forkant av en reise i forbindelse med jobben spør hun, mest på spøk, om Marlboromannen vil ta turen på fem timer og besøke henne. Til Wonderwomans store overraskelse svarer han ja med en gang.

Dagen kommer, hun har hatt en lang dag i møter og ligger på sengen på hotellrommet. Forsøker å slappe av, men det er ikke så lett når hun vet hva som venter.
Eller vet hun egentlig det.. Wonderwoman har de siste dagene lurt på om hun husker feil. Var han så pen som på bildene? Gikk samtalen så lett, eller er det bare noe hun innbilte seg. Var han egentlig så blid og åpen, var han ikke litt alvorlig og fraværende?
Hun har ikke spurt han om fortiden heller, kanskje hun burde avlyse, for hvem er han egentlig i dag?


Hun sender ham en sms med romnummeret sitt og setter døra på gløtt. Det går kanskje ett minutt før han forsiktig kikker inn, som om hun kunne ha gitt ham feil nummer.
Han smiler skjevt til henne som ligger på sengen, tar av seg skoene ved døra før han kommer bort, bøyer seg ned og gir henne et kyss.
Han er om mulig kjekkere enn sist, og selv om hun vanligvis føler seg ubekvem sammen med fremmede, og enda er ubekvem sammen med så pene menn, er det noe ved ham som gjør henne fullstendig rolig.
Han tar av seg ytterklærne, kommer tilbake til henne på sengen og rydder resolutt vekk alle dokumentene hun har strødd rundt seg og legger seg ned ved siden av henne. De småsnakker, ser på hverandre, holder, kysser.. Hun vet at hun stirrer, men hun kommer ikke over øynene hans og det faktum at han er altfor pen for henne.

De snakker og tuller, ler en hel masse, kliner en hel del. På mange måter føler hun seg 17 år igjen, likevel ikke. Når Wonderwoman var 17 var hun ei skvetten frøken, i dag er hun overraskende lite skvetten.
Det kjennes urovekkende deilig å ligge ved siden av Marlboromannen. Han er en sånn type som sier det han mener, og Wonderwoman er en sånn type som sjelden sier det hun egentlig mener. Men ovenfor han forteller hun hva det måtte være, og hun er ikke flau engang. Det kjennes befriende, og hun lurer på om hun kan beholde ham som en venn, ta ham med hjem som om han var en hjemløs valp rett og slett.
De ligger slik lenge, som et helt vanlig par, rent bortsett fra at de har møttes en knapp time for mange uker siden. Mens de ligger slik ser de på et spørreprogram på tv, og Marlboromannen, som påstår han aldri har åpnet en bok, imponerer henne med kunnskapene sine. Det er nesten så hun blir litt irritert over at hun kan ha tatt så feil av ham.

Wonderwoman skrev en gang tidligere at sex med en fremmed kan være greit, men ikke det helt store...
Det har noe å gjøre med å være trygg på hverandre, slappe av og slippe seg løs, tørre å gjøre det man egentlig har lyst til, og ikke minst fortelle den andre hva man vil ha.
Wonderwoman har i tidligere forhold brukt lang tid på å finne tryggheten, nå innser hun at hun aldri kom helt i mål, selv etter så mange år med samme mann.
Marlboromannen fremstår selvsikker og rolig, men han er nervøs sier han. Det viser seg at mannen er gjennomvåt av svette og det eneste han vil nå er å ta en dusj. Men han vil ha henne med. Og han bærer henne om han må, sier han.
Wonderwoman nøler kanskje, men ikke lenge. De intense grønne øynene hans og det alvorlige ansiktet sender ilinger nedover ryggen. Det varme vannet, hendene hans rundt livet hennes når han bestemt letter henne opp - Wonderwoman greier ikke å ta blikket fra ham. Det mørke våte håret gjør ham ufattelig sexy, og hun er fullstendig oppslukt av ansiktet hans, samtidig viker ikke blikket hans et sekund fra hennes.
Han kan gjøre hva han vil med henne nå, hun får gjøre gjengjeld senere. Hun kjenner ryggen presse mot den kalde veggen, mens de myke våte leppene hans presser mot hennes. Fremdeles holder han blikket hennes.
Det er uvirkelig. Og deilig.
Han drar henne bort fra den kalde veggen, kysser halsen hennes, brystene og magen, setter seg på kne foran henne. I det han griper det ene benet hennes og løfter det over skuldreren sin ler hun. Han smiler spørrende opp til henne. -Hva? spør han. Wonderwoman lener hodet bakover. -Ingenting, ler hun. Bare gjør det du skal.
Han gjør det til gangs.
Og Wonderwoman har all grunn til å smile.

Liar liar, pants on fire...

Jada, Wonderwoman vet hva hun lovte... og hun holdt det ikke.
Kan hun gjøre det godt igjen mon tro...?

Wonderwoman bor fremdeles i samme leilighet, men hun kjenner at det fungerer dårlig å bo så nær Han.
Dessuten er den sære ordningen opphav til ennå flere "diskusjoner" hvor hun føler hun må forsvare seg ovenfor alt og alle.
Wonderwoman er ikke overrasket over at alle har en mening, det være seg om bruddet deres eller samlivsbrudd generelt, men hun er definitivt overveldet. Det virker som om alle synes de har en rett til å uttrykke hva de har tenkt om forholdet hennes over så mange år. Og Wonderwoman tror nesten ikke det hun hører, hvordan noen skamløst bretter ut tanker de har hatt om hennes privatliv. Like fullt er hun overrasket over hvor feil de tar.
Wonderwoman er en stille person..På grensen til innesluttet. En særdeles privat person som definitivt ikke utleverer verken seg selv eller andre som står henne nær. Å oppleve at andre graver i privatlivet hennes, pirker i hennes åpne sår med en en rusten kniv, kjennes forferdelig ubehagelig.
Alle vet alt, tror de. Alle føler de har rett til å ha en mening om henne. Om Han. Om Guttungen. Om fremtiden deres.
Wonderwoman er sliten igjen. Noen ganger lurer hun på om det er verdt det. Noen ganger lurer hun på om hun kunne gå tilbake, men hun vet at døren er lukket nå. Stort sett kjennes det greit. Hun trenger bare å komme seg lenger bort. Dette med guttungen holder henne fremdeles igjen. Tanken på å ikke ha ham hos seg hver eneste dag skjærer henne i hjertet. Men en dag, en dag veldig snart, må hun bare hoppe i det.

Hvis noen lurer på hvorfor Wonderwoman ikke holdt løftet sitt om innlegg for et par uker siden.... vel, Marlboromannen dukket opp. Hun hadde ikke sett ham siden de møttes første gangen i snøværet, så han ble definitivt prioritert foran blogging. Detaljer kommer senere i et annet innlegg.

Wonderwoman møter Marlboromannen

Det er lørdag ettermiddag.

Wonderwoman sitter på en neste folketom kafè, ute har det begynt å snø tett.
Hun sitter med tynne votter på, holder hardt rundt kaffekoppen, forsøker å varme fingrene som fremdeles er frosne etter noen timer ute tidligere på dagen.
Noen bord bortenfor sitter to eldre damer, den yngste i 60-årene, den andre eldre. Lilla hår og store tykke briller, sannsynligvis den yngstes mor. De snakker om barnebarn og julepresanger. Wonderwoman lytter en stund til samtalen, forsøker å glemme hvorfor hun er der, forsøker å viske ut det skitne.

Ute faller mørket så smått på og Wonderwoman fikler nervøst med bilnøklene. I det mobilen ringer mister hun nøklene på gulvet og damen med det lilla håret mumler noe om "utidig ringing"… "Marlboromannen ringer" lyser displayet. I et sekund har hun lyst til å rive med seg jakke og storme ut, komme seg bort og late som om det aldri har skjedd.
Men hun tar den.

Av en eller annen grunn har de ikke ringt hverandre enda. Hun vet ikke hva hun hadde forventet men hun blir overrasket når hun hører stemmen hans.
"Hei du, jeg blir litt forsinka jeg, sitter i kø her. Går det bra eller?" Stemmen er vennlig. Munter.
Det går bra, hun venter.

Når telefonen ringer for andre gang føler hun seg langt mer avslappet. Han har parkert, men aner ikke hvor hun er å finne. Hun forter seg ut med telefonen på øret. Glemmer jakka og blir stående ute i snøværet og lyset fra et juletre. Han ser henne, men hun ser ikke han. Han ler i telefonen. Og plutselig er han der. Klemmer henne, snakker som om han møter en gammel venn.
De sitter på kaféen en stund, praten går lekende lett. Wonderwoman som hater smalltalk, som aldri fikser å snakke med totalt fremmede, føler seg fullstendig avslappet. Han forslår at de går en runde, han har vært her før, men det er mange år siden sier han. De rusler en tur i snøværet, Wonderwoman med lua godt trukket ned over ørene. Komfort foran forfenglighet, smiler hun til ham. Han samtykker og børster snøen av jakka hennes.
Tilbake på kafeén lener Wonderwoman seg godt over bordet for å komme nærmere Marlboromannen. De utveksler personlig informasjon på løpende bånd og Wonderwoman innser at fordommene hennes hadde tatt litt overtaket på forhånd. Kanskje forventet hun en stille og litt alvorlig fyr, en som åpenbart visste hvor pen han var (Wonderwoman kan ikke fordra typen). Marlboromannen er på mange måter på en annen planet enn henne, men han er langt i fra dyster. Han har gjort ting i livet som er så fjernt fra hennes liv at hun flere ganger blir sittende å måpe. Han er munter, laidback og åpen. Hun liker det.

Til slutt må de bryte opp. Han har uten å vite det parkert ved siden av hennes bil. De blir stående og smile til hverandre, blir enige om at det var hyggelig å møtes, de har hatt en koselig kveld sammen. Definitivt noe man kan tenke seg å gjenta.
Han trekker henne inntil seg og gir henne en klem, før han kysser henne. Eller kysser hun ham? Hun vet ikke, men det skjer. En, to, tre ganger.
Hun trekker seg unna og vinker lett. "Kjør forsiktig" roper hun i det hun setter seg inn i sin egen bil.

I det hun svinger ut av parkeringen drønner musikken fra høyttalerne og Wonderwoman kjenner seg ikke dirty i det hele tatt. Wonderwoman kjenner seg litt rusa. Rusa på et nytt liv!

Wonderwoman update

Wonderwoman har kjent mye på den dårlige samvittigheten ovenfor dere som trofast stikker innom bloggen hver eneste dag.. Men hun har hatt mye å tenke på, ikke nødvendigvis mye å gjøre. Hodet har vært tomt, bloggen har til tider ikke eksistert.
Dere spør hvordan det fungerer i praksis, Wonderwoman kan svare nå; det fungerer og det fungerer ikke.
Han er sykmeldt. Han er i kjelleren nå... Før eller senere begynner han å savne livet og kommer tilbake, tenker hun. Hun kan ikke bevege seg ned dit, kan ikke risikere at han følger henne opp trappen eller at han holder henne igjen der nede. I mørket. Kulden.
Selv er hun bare tom.
En gammel singel venninne synes det var fantastisk at de hadde brutt. Hun forsøker å dra henne med seg ut på byen, men Wonderwoman vil ikke. Orker ikke tanken på å møte gamle kjente, forklare seg ovenfor dem. Eller enda verre; møte andre single. Ikke at ikke Wonderwoman er som dem, hun hungrer også etter nærhet, men hun orker ikke å møte andre nødende ansikt til ansikt.
Wonderwoman har lært såpass som at å få seg en mann er omtrent som hvilken som helst annen nettshopping, forskjellen er at man ikke betaler for varen. Man surfer, ser på bilder, veier for og i mot.
Det mangler ikke på interesserte, og de er tilgjengelige til tusen.
Wonderwoman proklamerer at hun ikke er ute etter et forhold. Hun er ute etter noe uforpliktende, følelesløst. Noen som kan gi henne litt fysisk nærhet i noen timer, det er snart et halvt år siden sist hun kjente en annens kropp inntil sin.
Hun velger seg ut en blandt mange.
Marlboromannen.
Føler hun sikter litt vel høyt, men det er lov å prøve seg. Han svarer. Liker det han ser, hun lurer på om hun burde vise ham virkeligheten. Virkeligheten klokka seks om morgenen i stedet for dunkle svart hvitt bilder.
De tekster litt frem og tilbake. Han er rar, han er enkel. Han har forferdelig musikksmak, har aldri åpnet en bok, han vil bare ha sex. Og han ser ut som en filmstjerne.
Hun velger ham. Hun vet hun ikke kan falle for Marlboromannen. Det er ikke som med Goodboy, der alt stemte. Wonderwoman og Marlboromannen er ute etter det samme. Det kjennes trygt.
Likevel, Wonderwoman er en sjenert ung dame. Hun gjør ikke hva som helst med hvem som helst, derfor gjør hun spede forsøk på å bli bedre kjent med Marlboromannen. Han røpe lite. Holder kortene tett. Hun har navn, nummer, bilde, facebokprofil men det røper lite annet enn at han faktisk er singel.
Han er høflig. Flørtende. Stille. Rar.
Hun legger merke til at han legger til koblinger på msn til merkelige tider. Klokka tre, fire om natten, sover man ikke da?

De skal møtes på lørdag. En kopp kaffe har de avtalt.
Hun gruer og gleder seg. Bestemmer seg for å google ham. Leser. Kjenner uroen. Lurer på om hun skal spørre ham. Kjenner på at dette er noe hun må vite, selv om det bare er fysisk. Hun må vite for å føle seg trygg.
Marlboromannen har fortalt at han har lekt med de store gutta, at det var jobben hans i flere år, men at han ikke er så seriøs lenger. Ifølge gamle nettaviser får han ikke lov.
Wonderwoman har kontakter og muligheter til å finne ut mer gjennom jobben og bruker det for det det er verdt. Lurer på om hun leker med ilden.
Den gamle Wonderwoman er konfliktsky, pysete og redd. Den gamle Wonderwoman stritter i mot.
Den nye Wonderwoman vil bare kjenne en varmen fra noen som ikke bryr seg. Noen som kan late som de bryr seg en stakket stund, noen som gir faen i at hun reiser hjem alene og kanskje aldri lar høre fra seg igjen.

Wonderwoman tenker ikke så mye på fremtiden, derfor skriver hun ikke om den heller. Hun tenker knapt på nåtiden, hun lever i en boble, hun lever fra dag til dag.
Men det kommer...

Wonderwoman returns

Det har gått to uker siden leieboeren plutselig måtte flytte. Jobb i utlandet, sa han. Han sto på trammen og forklarte seg, forsikret henne om at han selvsagt skulle betale leien ut oppsigelsestiden, men flytte måtte han altså pronto.
Han sto på det nederste trinnet, tynnkledd og hutrende. Hun så på han, nikket og smilte oppmuntrende. "Så fantastisk". "For en mulighet" sa hun entusiastisk.
Det var mørkt ute, vinden blåste løvet fra bjørkealleen opp på trappa. Hun så hvordan han forsøkte å skyve det ned igjen på bakken med den ene skoen. Hun så på hvordan munnen hans beveget seg mens hun funderte på om det virkelig gikk an, det hun sto der og tenkte på.

I det hun lukket døren bak seg trakk hun pusten dypt. Det er nå eller aldri, tenkte hun og gikk med bestemte skritt inn til Han som satt i stua.

Han tok det ikke pent. Han tok det ikke pent i det hele tatt. Han kom opp med tusen grunner til at hun ikke kunne gjøre det, dessuten elsket han henne. Han hadde jo bare henne, visste hun ikke det? Hva skulle det bli av ham hvis hun ikke var der, hva skulle han gjøre med livet sitt da?
Han gråt. Lukket seg inne i seg selv, lenge.
Selv var hun helt kald. Ble sint av å se han så svak og hjelpesløs, hadde mest lyst til å sparke han opp og ut. Jo mer han syntes synd på seg selv, jo sintere ble hun.

Så nå har hun har flyttet. Ikke lenger enn til nabodøren, men dog. Han sover under samme tak, men ikke bak hennes dør.
Hun har ennå ikke fortalt det til familien, ei heller venner. Det går opp for henne at det er sjelden de har besøk, og hun undrer seg over hvordan hun skal si det den dagen det står noen på døren.
Kanskje de ikke er så gode skuespillere som hun har trodd, kanskje de ikke vil bli det minste sjokkerte?
Eller kommer de til å fortelle henne at det er en dårlig idè? Kommer de til å bebreide henne?

Det er fremdeles ganske tomt i hennes leilighet. Lukter litt fremmed gjør det også..
Hun vet ikke hvor lenge hun blir, men inntil videre kjennes det trygt og faktisk også fritt her.

Inntil videre. Wonderwoman har tatt første skritt, selv om hun ikke akkurat har langet ut. Wonderwoman er fornøyd med seg selv. Inntil videre...

Superheltinner

Wonderwoman er som navnet tilsier en superheltinne. I godt selskap med andre hardtslående kvinner som Batgirl, Maiden Justice og Catwoman. En superheltinne er en dame med tæl, superkrefter og uendelig stort mot.

Dessverre er det slik at selv superheltinner får seg et og annet slag. Superheltinner sågar dør, i motsetning til sine mannlige kolleager som alltid lever evig.

Wonderwoman er ikke død, til tross for at det har vært dødt på bloggen en god stund. Men hun har fått seg et aldri så lite slag i magen. Og hun har hatt vondt for å reise seg.

Superhelter og superheltinner er opptatt av å skjule sin identitet, så også Wonderwoman. "For egen og andres sikkerhet". Derfor ønsker hun ikke å fortelle så mye, i det hun er redd for å røpe seg for eventuelle kjente.

Wonderwoman har ligget nede en stund nå. Hun har klamret seg til Han. Når alt annet raste sammen sto han der, slik hun visste han kom til å gjøre. Han trakk henne opp igjen, børstet støvet av klærne hennes, holdt henne fast og tok hånd om henne slik at hun ikke falt igjen.

Det kjennes merkelig.

I det hun trodde hun greide seg uten ham skjer det noe som gjør at hun trenger han mer enn noen gang.
Ikke som en kjæreste, men som en god venn. En som kjenner henne bedre enn noen.

En sniktitt i innboksen hennes - Del 2

Vil bare si at jeg har gått rundt og fantasert om deg i hele dag.
Drømt om å ha den nakne kroppen din tett mot min.
Kjenne brystene dine bli klemt mot brystkassen min, og føttene våre flettet sammen mens vi kysser mykt og ømt.
La fingrene mine følge hver kurve på kroppen din, og bite deg forsiktig i øreflipper og brystvorter.
Holde rundt hverandre og glemme tid og sted. Bare tenke på hverandre der og da.
Bare la kroppene og lysten leve sitt eget liv, og nyte hvert sekund.

Går og legger meg nå, og skal ihvertfall nyte hvert sekund av drømmene jeg kommer til å drømme om deg.
Nattaklem fra meg til den mest fasinerende og spennende jenta jeg har pratet med på lenge.

Nå var hun jo ikke det, ikke i virkeligheten. Det visste hun ikke da. Hun svarte kort:

Kjenner mer og mer på at dette er noe jeg kan tenke meg å få oppleve
sammen med deg. Og jeg fantaserer hvert ledige øyeblikk jeg har..

Han bekrefter at hun ikke er alene om det;

Jeg også......både dag og natt, faktisk.
Drømmer om det på nettene og tenker på det hele dagen.
Når jeg tenker på arbeid kjenner jeg at jeg savner å tenke på det......
Lå og tenkte på dette her med oss før jeg sovnet igår kveld. Skjønner egentlig ikke hva som har skjedd, men vet at dette har gjort meg glad, fornøyd og full av gode følelser.

Litt merkelig måte å finne hverandre på, men hva gjør vel det.
Om jeg hadde funnet deg under ett tre i en park eller på en flott resturant spiller ingen rolle. Du er ei flott jente som jeg hadde likt uansett hvor jeg fant deg.
Du gjør noe rart med følelsene mine. Kjennes ut som det er kullsyre i blodet mitt for tiden.


Savner deg alltid når jeg ikke får skrive med deg. Hvordan skal det bli når jeg har truffet deg og må reise hjem??!!!
(som alle vet gikk det veldig fint)
 
Og sånn holdt de på. En stund.
Det virker lenge siden, litt som en annen tid, selv om det er et knapt halvår siden det ble skrevet.

Wonderwoman lovet dere enda en sniktitt i innboksen hennes men har visst latt det gå i glemmeboka.
I dag fikk dere det.
Det grove får hun kanskje utelate, i alle fall enn så lenge. Wonderwoman føler seg særdeles lite dirty for tiden..

Å drive en bedrift

Det er på mange måter lett å leve i et forhold uten kjærlighet. Så lenge man ikke tenker på hva man går glipp av går det faktisk lekende lett.
Familien fungerer som en hvilket som helst bedrift, og man må ikke nødvendigvis være spesielt glad i kollegaen for å få arbeidsdagen til å gå bra. Det holder at man sambarbeider godt, at man er enig om de avgjørelser som tas.
Det faktum at man ikke nærer noe behov for å være sammen med kollegaen mer enn nødvendig gjør jo også at man slipper konfrontasjoner dersom den ene sjelden er tilstede på kontoret…

Ikke at Wonderwoman synes hun lever det ideelle liv for tiden, men hvis man først skal forsøke å ha et positivt syn på livet så velger hun å være glad for at de samarbeider bra. Glad for at de kan pakke sekken og dra på tur i skogen med Guttungen, sammen. Glad for at de kan ligge på gulvet og spille Memory med sønnen, sammen.

Selvsagt skulle hun ønske at han som kom inn døra hver ettermiddag var en hun hadde savnet, en hun gledet seg til å treffe. Selvsagt skulle hun ønske at hun bodde i lag med en hun gledet seg til å krype inntil om kvelden, en hun elsket å våkne ved siden av.
Sånn er det ikke. Ikke nå. Og hun kan ikke tenke for mye på det.
Noen ganger forsvinner Han inn i en annen verden, noen andres verden. Noen ganger lukker han andres dør bak seg, sover under en annens dyne.

"Det er ikke meg. Det er en drømmeverden" sa Han en gang.
Som om det skulle forklare noe som helst, tenkte hun da.

Hun forstår mer nå. Det hender hun er der selv. Bak sin egen dør, men et annet sted, en gang i fremtiden. I en drømmeverden.

Wonderwoman i tvil

Lite, gammelt, hvitmalt og med glassveranda. Røde pelargoniaer i vinduet, innrammet av hvite blondegardiner. Dette var barndommens drømmehjem.
Hver gang hun kjørte forbi som barn stirret hun lengselsfullt opp mot det vesle gamle huset. Ikke fordi det var nytt, stort eller flott, for det var det ikke, tvert i mot. Det var ett eller annet magisk ved hele huset og plassen rundt, noe hun aldri har greid å sette fingeren på.

Malingen flasser av. Vinduer og tak er klare for utskiftning og inne ser det ut som det har gjort de siste 40 år. Men utsikten er ubetalelig.

Nå ligger det ute for salg. Prisen er overkommelig og huset er slett ikke ubeboelig sånn det står.
Wonderwoman slår umiddelbart tanken fra seg.
Ikke nå, jeg må vente, tenker hun. Dessuten er det utenkelig å flytte milevis fra Han med tanke på Guttungen.
Likevel, når Wonderwoman lukker øynene ser hun både huset og prisantydning for seg.

Så hva gjør hun?
Hun går i tenkeboksen.

Wonderwoman prøver noe nytt

Hun lever litt på siden av seg selv om dagen.
Sammen med Han har hun jobbet med et evighetsprosjekt som endelig begynner å bære frukter, et evighetsprosjekt som ser ut til å få en ende likevel. Som to gode kollegaer feirer de suksessen og roser hverandre opp i skyene. De har det travelt nå, glemmer hverandre og samlivet oppi det hele. Det kjennes helt ok. Wonderwoman liker å jobbe med Han. Jobbe, ja.

På jobben, den egentlige jobben, kjenner hun seg også roligere om dagen. Hun jobber iherdig på kontoret, men forsøker å delta i det sosiale, i alle fall mer enn hun pleier. Alle som jobber med henne hver dag vet at hun helst bare vil snakke jobb, at hun blir stresset av å henge ute i høstsola når hun vet at papirene på kontoret hoper seg opp, vet at telefonen ringer og mailene strømmer på. Hun forandrer seg gradvis. Hun er mykere i kantene nå, smiler mer og tar seg selv i å fleipe på morgenmøtet, noe sjefen med glimt i øyet kommenterer som "urovekkende".

Hver kveld tar hun seg tid til treningen og den gjør henne merkbart og synlig sterkere. Kanskje er det treningen som hjelper henne med humøret også. Hjelper å gjøre henne roligere, mer laidback.. Hun vet ikke. Vet bare at det gjør henne godt.
Og livet er fint å leve, særlig når man har en stor kopp kaffe på pulten, høstsola varmer gjennom ruta på kontoret og musikken strømmer fra høyttalerne.
Enjoy

Wonderwomans favorittsang

En ekte kjærlighetserklæring

Wonderwoman har forsøkt å fokusere på alt som er godt nå, og det fungerer fint. Å grave seg ned i alt som er kjipt gjør ingen noe godt. Ikke henne selv, ikke samboeren, ikke sønnen.
Nå har hun hatt en fantastisk fin helg sammen med en fantastisk fin sønn.
Store smil og varme kyss har det blitt mange av, han deler gladelig ut begge deler.
Når hun følger han til barnehagen mandag morgen holder han hånden hennes hardt. "Du må holde meg, mamma. Det kjører mange biler her" sier han alvorlig. Det er ikke en bil i sikte. Hun klemmer hånden hans forsiktig. "Mamma passer på deg", svarer hun rolig. "Mamma passer jo alltid på deg".
Han stopper og ser opp på henne. To store blå øyne lyser under skyggeluen. "Pappa også" sier han. "Ja, pappa også", svarer Wonderwoman.
"Men pappa er ikke her nå" sier han undrende. "Mammaer og pappaer passer alltid på likevel, sier hun. "Selv når vi ikke er der". Han nikker, fornøyd med svaret. Wonderwoman skulle bare ønske at det var sant. At hun alltid kunne passe på ham, også når hun ikke er der.
Da hun skal til å gå fra ham i barnehagen, roper han på henne. "En kos til, mamma". Hun gir ham det. "Mamma`n min er snill" hører hun ham si i det hun forsvinner ut døra på vei til jobb. Wonderwoman smiler for seg selv. Gleder seg til å komme hjem etter jobb, gleder seg til å komme hjem og kose, leke og tøyse med ham.

Wonderwoman kan ikke klage. Hun har verdens fineste gutt, frisk er han også. I perioder glemmer hun å være takknemlig for alt hun har. I perioder trenger hun å bli minnet på hvor heldig hun er.
Da er det fint å ha en liten gutt som ene og alene representerer alt som er godt her i verden. Da er det lett å gjøre hver dag til en fin dag.